Toppmeny

Tilgi eller akseptere?

  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Sett deg selv fri. Vær snill mot deg selv. Ikke gjør deg selv til et offer.

Det tok meg sekunder å lese henne. Så klok, så ettertenksom, så nysgjerrig, så levende og tilstedeværende. Hun fortalte meg at hun ikke hadde klart å tilgi hennes tidligere kjæreste for det han utsatte henne for.

Jeg har i årene etter bruddet viet all min tid og fokus til å ta lærdom fra det som skjedde, tatt min del av ansvaret slik at jeg aldri skal havne i slike situasjoner igjen. Nå satt hun på kontoret mitt. Med rolig stemme fortsatte hun sin historie, og det slo meg et øyeblikk at denne kvinnen allerede hadde gjort en bedre reise enn de fleste jeg møter.

Ut av det blå, valgte han å gjøre det slutt. Bryte opp vår lille familie med to små barn. I midten av alt dette kaoset forsto jeg på han at det hovedsakelig skyldtes min måte å være på. Min skyld, verken mer eller mindre. Like klart ble det for meg at han sikkert hadde rett. Jeg var nok ikke et menneske det var lett å leve med, og som nevnt, jeg så og erkjente mitt ansvar for det umiddelbart.

Hennes klare blå øyne forandret seg mens hun sank sammen i stolen.Kort tid etter sjokkbeskjeden fulgte jeg opp en nagende følelse jeg hadde, og fant ut at han faktisk hadde truffet en annen, fortalte hun.

Hun så på meg, og jeg reiste meg for å hente noen papirservietter fra nabobordet. Ikke fordi det var nødvendig, men mer for å bryte mønsteret hun var inne i. Jeg observerte at mitt fravær av en “normal” reaksjon et øyeblikk gjorde henne rådvill.

Med nysgjerrighet for den jobben hun tidligere påsto hun hadde gjennomført, så jeg til min glede at hun forsto øyeblikket, og med et forsiktig smil om munnen sa hun:Problemet er egentlig ikke at han traff noen bak min rygg, men at han til vår omgangskrets og sin familie fortalte at årsaken til bruddet utelukkende skyldtes meg. Han var et “offer” som ikke hadde noe annet valg. At han var forelsket og ville fortsette livet med en annen ble ovenfor meg bagatellisert, og kun kommunisert til hans “innerste” krets. I alle årene etter har han aldri tatt initiativ til å rydde opp i løgnen, og med tanke på hva de har blitt fortalt, klarer jeg ikke å ha kontakt med hans familie.

– Hva kommer han til å fortelle våre to barn den dagen de ønsker å forstå hvorfor mamma og pappa ikke bor sammen?

Spørsmålet ble hengende i luften. I stillheten jeg tilbydde, kom summen av det hun hadde båret på alt for lenge:              – Hvordan skal jeg klare å tilgi et menneske som helt uanfektet både serverer og lever på en løgn som åpenbart påvirker et annet menneske sitt liv?

-Ønsker du å tilgi, eller venter du på en unnskyldning?, som vanlig presenterer jeg mine undringer uten forutgående tanker eller spesiell strategi. Jeg kunne observere at spørsmålet traff der det skulle. Som et barn tatt på fersken i godteriposen måtte hun innrømme: – Jo, du har rett, jeg har gått i årevis og ventet på en unnskyldning. En slags forklaring jeg vet ikke vil komme, og som jeg innbiller meg ville gjøre det lettere å tilgi ham.

-Hva er årsaken til at du føler du må tilgi? Hva spesifikt oppnår du ved å “tilgi”?, spurte jeg henne.

– Oi, det var noen vanskelige spørsmål. Det har jeg ikke tenkt på! Mens hun søker rundt etter et svar, smiler jeg forsiktig for meg selv og tenker at det er den vanligste responsen jeg får. Jobben er på mange måter allerede gjort, og svaret er for meg uinteressant.

Hvor mange av dere går rundt og bærer på uoppgjorte følelser fra mennesker og situasjoner oppstått gjennom livet? Svært mange vil jeg anta. Hvem lider mest tror du? Den som venter på en unnskyldning, eller den som burde ha gitt en unnskyldning? Vel, basert på min erfaring har jeg møtt mange fra den første gruppen og ingen fra den siste!

Det handler om å sette deg selv fri.

Livet kan ofte oppleves som urettferdig. Du kommer til å møte egoistiske pappskaller i fremtiden også. Jeg forstår deg, jeg føler med deg. Ikke la livet ditt avhenge av andres idioti. Alt for ofte legger vi mennesker ting i andres hender. Ikke velg å gjøre deg selv til et offer.

Vær snill med deg selv.

Hvis det plager deg, har du gjort et aktivt valg om å la det plage deg. Den eneste du straffer er deg selv. Sannsynligheten er stor for at den andre ikke vet noen ting om hvordan du egentlig har det.


  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

, , , ,

No comments yet.

Leave a Reply